Sousa!

Å sitte på t-banen her i Oslo kan være en blandet opplevelse. Stort sett så synes jeg det er ganske kjekt. Man opplever selvsagt episoder som skaper tvil til det utsagnet - som for eksempel å sitte vis-a-vis ei overvektig gammel kvinne med kroppsodør og gule tenner som smatter utrettelig på sitt andre wienerbrød - men altså, stort sett så trives jeg på t-banen.

Jeg har gjort meg selv oppmerksom på at jeg kan gå rundt å ikke legge merke til en eneste ting. Gå helt i mine egne tanker. (Dette er en observasjon jeg har kommet frem til ved litt for mye seeing på tv-serier om folk som legger merke til alt mulig rart. Jada - jeg kan høre deg le, Linda, jeg vet du vet hvilken serie jeg tenker på). Hvilken alder folk har, hva de har på seg, alt slikt - jeg husker lite når de har passert meg. Jeg ville blitt et elendig vitne dersom jeg noen sinne skulle havne i en slik situasjon. Av den grunn har jeg nemlig prøvd å forbedre mine ferdigheter ved å kikke litt ekstra på folk. T-banen er et ypperlig sted for slike mentale øvelser.

I går satt jeg på linje 1. På min høyre side har jeg en hund. Anktakeligvis en dalmantiner, men jeg skal ikke si det sikkert. Jeg husker ikke folkene som satt på motsatt side av midtgangen. På benkene bak dem satt imidlertid en mann i tyveårene og han kjæreste. Begge med svart hår. Gothere, er det det de kalles tro? Slike folk har jeg ingen problem med å huske. På benken ved siden av dem kom og gikk det flere folk. Blant annet en høy og kjekk syklist. Husker ikke hva han hadde på seg, men han hadde i hvert fall en sykkelhjelm av typen som man stort sett ser på motorsyklister. Som dere skjønner er jeg fortsatt ikke noe ekspert i å legge merke til menneskers særtrekk.

Den mest interessante iakttagelsen var imidlertid kvinna som satt ovenfor meg. Da jeg satte meg ned tenkte jeg straks at dette var ei stilig kvinne. Hun var eldre - av typen ca seksti-sytti år. Håret hennes var grått, men velfrisert. Diskret krøller i kortklipt hår. Hun hadde et par pene og elegante briller, noen rynker rundt øynene, og en passende lebestift. I ørene hadde hun perler. Rundt halsen hadde hun et enkelt sølvsmykke. Jeg har jobbet en del på eldrehjem, og jeg har ofte tenkt på hvordan jeg selv ønsker å være når jeg blir eldre. Dette var en kvinne som tok vare på seg selv. Jeg gikk nesten så langt som å tenke - hm... kanskje det er slik jeg ender opp? Det hadde ikke vært så dumt.

Så ser jeg videre på hva hun har på seg. Pene sko. Ren bukse i diskret farge. Hvit topp. Dongri-jakke. Huff, grusom dongri-jakke med rysjer! Jeg tar tilbake alt jeg sa! Forferdelig dongrijakke!!

Videre sitter hun og leser Dagbladet. (Min startside er dagbladet.no, til tross for at jeg bruker nester mer tid på aftenposten). Til slutt ser jeg på veska hennes.

Jeg har den veska.






Enkelte ganger tenker jeg meg ting litt for fort. Plutselig blir det bare en smule for skummelt.

Natta før eksamen våkner jeg tidlig. Gjerne i fire-tida, så igjen i fem-tida, for så å stå opp i seks-tida for å ta en dusj og lage en skikkelig frukost og lese over nettavisene, se etter om noen har lagt ut noe nytt, og deretter kikke litt på noe jeg kom til å tenke på i løpet av natta. I dette tilfellet var det nyre-notater om interstitsielle nyresykdommer. Ikke akkurat det mest sentrale temaet, og spørsmål om slike har aldri før vært gitt... Men jeg tenkte kanskje det kom i år. Jeg leste raskt igjennom, og gikk avgårde til eksamenslokalet.

På eksamen har vi tre typer oppgaver - hjerte, lunge og nyre. Jeg følte jeg gjorde det bra på nyre, greit på lunge og mindre greit på hjerte. Jeg snakket med en del andre etter eksamen, og de hadde stort sett liknende følelser. Jeg banket meg selv opp for ikke å ha skrevet at MR cor var for å finne kalk i aorta. Og noen nevnte resiproke forandringer på EKGet vi fikk, isteden for septumdevisjon, som jeg skrev. Blant annet...

Etter eksamen hender det spontane eksamenstanker popper inn i hodet mitt. Noen snakker om en hofteskade og jeg tenker at personen ville havnet i ASA klasse 2, noen er kald på bena, og jeg tenker vasokonstriksjon. På eksamensfesten sitter jeg og lurer på om jeg burde ha skevet mer om cerebralt insult enn hva jeg gjorde... Dette forekommer alltid etter at jeg har puttet store mengder informasjon inn i hodet mitt. Jeg antar det er på vei over nå, er over to døgn siden jeg fullførte for året. Hm...

Jeg leste sensorveiledninga i dag. Det er noe jeg vanligvis ikke pleier å gjøre. Det er faktisk første gang jeg gjør det før jeg får karakteren. Jeg ble overrasket over en hel rekke av svarene. Det viste seg at jeg gjorde det best på hjerte-spørsmålene, greit på nyre, og antakeligvis dårligst på nyre. Det var i hvert fall slik jeg forsto sensorveiledninga. På alle de sære hjertespøsmålene hadde de svart kort og uten detaljer om noe. På nyre hadde de flere poenger jeg slettes ikke hadde tenkt noe særlig over. Jaja...

Det var en oppdatering. Jeg har sommerferie nå. Det vil si: jeg jobber.

Det er utrolig lenge siden jeg forrige gang skrev et innlegg her på denne bloggen. Jeg tror ikke folk har lagt stort merke til det, men dersom noen har savnet meg så kan jeg ikke egentlig gi noen god forklaring på hva jeg har drevet med... Det er en kombinasjon av flere faktorer...

I hvert fall - jeg kjeder meg litt. Vi har snart eksamen, og jeg er ikke videre flink til å lese ting på nytt. Jeg synes det er utrolig kjekt å lære nye ting, og lese ny kunnskap. Men å pugge, det synes jeg er kjedelig. Det har kommet til et punkt nå der jeg ikke lenger vet hva jeg skal lese på. Jeg har til nå i dag lest et eksamenssett, om sarkoidose og lungefibrose, notater fra tidligere eksamenssett og thoraxdren. Jeg er litt lat - tenker det får gå som det går. Men i hvert fall så hender det støtt og stadig at jeg tar turen innom Facebook og oppdaterer meg... Ikke egentlig fordi det foregår noe særlig der, men rett og slett fordi jeg har lagt det til i favoritter, og på min hvileløse vandring gjennom bokmerkene mine så trykker jeg meg inn.

Hver eneste gang jeg er der inne får jeg opp tre-fire nye notater om folk som har brukt startsidens tester og funnet ut at de passer til å bli sykepleiere, eller at de var elefanter i sitt tidligere liv. Spesielt er det 1 person som elsker å bombardere oss andre med denne typen informasjon. Jeg trenger ikke være så alt for forsiktig med å nevne navn, personen jeg irriterer meg mest på er nemlig ikke blant mine gode venner med msn-adressen min. Hun er ei "venninne" fra barneskolen, og jeg tror hun må ha særdeles lite å finne på for tiden.

Jeg husker da testene på startisden.no var populære... Jeg var seksten år gammel og gikk første videregående. Hva er det som fortsatt fascinerer mine gjevnaldrende? Jeg mener - selvsagt hender jeg det også trykker på linken og tester meg på hvilken hollywoodkjendis likner du på eller noe slikt, men jeg utbasunerer ikke resultatet av denne ene testen til hele verden. (Les kontaktlista mi på Facebook). Skulle nesten ønske det ble forbudt å legge ut mer enn en slik test i uka. Da hadde jeg blitt kvitt et irritasjonsmoment. Desverre har jeg funnet ut at verden ikke dreier rundt meg, men det hadde vært kjekt om den gjorde det iblant.

Jeg meldte tidligere fra om idioti-butikken Your-store som ikke ville selge meg min lenge etterlengtede subpac til min iAudio X5. Nå har de endelig fikset problemet. Jeg har den siste tida vært der og prøvd å bestille med jevne mellomrom, og nå har de fått det til! Jeg kan forvente min subpack om fire til fem dager. :) Jeg er lykkelig.

Faktisk så lykkelig at jeg bestemte meg for å kjøpe den cd'n jeg har hatt så lyst på ei stund nå, men som jeg liksom ikke har følt at har passet seg å kjøpe. For det første er det nemlig julesanger. Og for det andre har lisensmannen og fogden gjort meg fattig denne måneden. Men valget er altså tatt. Sufjan Stevens "Songs for Christmas" (5 CD) er også nå på vei til postkassen min. Disse CD'ene samt Tom McRae cd'n jeg kjøpte på konserten i går gjør at cd-samlinga mi får et etterlengtet løft.

Og jeg har endelig kjøpt nye sko.

VG meldte tidligere i vår at det fine været gjorde at handelsstanden opplevde gode tider. Ehm... Neida, jeg bidrar ikke...

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1769585.ece

Denne irske jenta har blitt gravid, og fosteret hennes er delvis uten hjerne. Det kommer til å dø omlag tre dager etter fødselen. Forståelig nok ønsker denne jenta å la fosteret sitt dø på et tidligere tidspunkt, og på den måten både spare seg selv og dem rundt seg for et voldsomt traume. Hvor mye verre vil det ikke være å miste sitt barn etter å ha båret det frem i ni måneder, og kanskje til og med ha hatt det i sine armer, enn å ta farvell med det nå? Abort er imidlertid forbudt i Irland enda. Kun dersom mors liv er i fare tillates abort. Det er imidlertid vanlig for irske jenter å dra over til England for å ta abort. Denne jenta holdes tilbake av helsemyndighetene i Irland.

Abort-saken er for mange et helligbrøde. Mitt eget standpunkt følger norsk lov, men jeg forstår godt at folk reagerer på at man kan drepe et uskyldig liv. Det er nok ikke noen enkel avgjørdelse for noen, og det ville det heller ikke vært for meg dersom jeg selv befant meg i denne situasjonen. Jeg setter imidlertid kvinnen over fosteret på dette stadiet. 18 uker er siste grense i Norge. Etter 22 uker klarer man som regel å redde fortidlig fødte barn. Marginen er altså ikke stor.

Jeg har desverre ikke alle fakta i saken om den irske jenta. Jeg vet for eksempel ikke hvor langt hun har kommet i svangerskapet. Eller hvor dårlig hun eventuelt er (i og med at helsemyndighetene ikke vil la henne forlate landet). Med forbehold om at hun er kommet mindre på vei enn atten uker kan dere lese dette som en støtteerklæring til kvinna.

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/05/03/499605.html

Dagbladet rapporterer mye trist i dag. Blant det triste er avgjørelsen om å stenge nettstedet pandora for norske brukere. Det skal gjøres gjeldende i dag, og i den forbindelse hører jeg nå på pandora for det som kan være aller siste gang.

Grunnen til at nettstedet skal stenges for non-amerikanere er platebransjen. For dere som ikke bruker pandora særlig aktivt kan jeg fortelle dere at det er en slags radio. Man skriver inn et band/en artist man liker godt, og så finner radio-tjenesten liknende musikk av andre, mindre kjente artister. Det er for mange en fin måte å oppdage ny musikk på. Med andre ord er det en tjeneste som gjør oss forbrukere i stand til å sjekke ut litt forskjellig ny musikk, og så kanskje gå ned på platekompaniet og kjøpe cd'n etterpå.

Men altså ikke nå lenger. 

Jeg våknet sint i dagmorges. Vanligvis våkner jeg uten å huske drømmene jeg hadde videre godt, og uten å ha noen bestemt følelse i kroppen. En ny dag er en ny dag. Jeg skal dusje, spise, nå bussen, komme meg på skolen. Drømmer er rare.

Jeg var på tur sammen med Linda og min eldste søster og kjæresten hennes. Vi kjørte. Eller H kjørte, rettere sagt. Hvorfor vi var på tur sammen har jeg ingen anelse om - i drømmene mine trenger ikke ting å ha noen spesiell betydning eller logikk. Vi stanset på en rasteplass. Antakeligvis for å spise, dog jeg kan ikke huske at vi faktisk åt noe. Vi hadde i hvert fall med oss svære sekker. Backpacker sekken min var der, og Linda sin. Vi hadde også hver vår koffert. Og massevis med klær og ting som vi slengte rundt oss der vi satt i sofaen på rasteplassen. Man har nemlig sofaer på rasteplasser i drømmeverden.

I neste øyeblikk er vi ferdige å spise, og K og H og Linda skal på toalettet. Det er visst et lite stykke å gå, for de forsvinner alle sammen, og jeg har ansvaret for å passe på tingene våre. Det er en øde rasteplass, og jeg gidder ikke sitte rolig og vente. Jeg har rollarblades på meg, og begynner å gå litt opp langs veien. Jeg går et lite stykke videre oppover, og mister for noen øyeblikk rasteplassen og tingene våre av syne. Det varte ikke lenge, jeg skulle bare gå opp en liten bakke, og så renne ned igjen til rasteplassen. Jeg husker å tenke at det jo er litt som å sitte i kantina eller noe, dersom man sitter alene. Man har tingene sine med seg. Matpakken, bøkene, pengeboka, mobiltelefonen etc... Men så må man altså reise seg og hente en kniv. Det betyr å snu ryggen til tingene sine noen øyeblikk. Pakker man da sammen alle tingene sine og tar dem med seg? Nei, man tar med seg mobilen og pengeboka i hånda, og lar resten ligge. Folk flest tar ingenting selv om det ligger et sted ubevoktet. Så man går og henter kniven, og bare vet at sansynligheten for at tingene fortsatt er der når man er på vei tilbake til dem, og kan se dem igjen. Det gjelder å ikke være paranoid. Folk stjeler ikke. I hvert fall ikke på en rasteplass midt ute i skogen langs en bilvei.

Men når jeg kommer ned igjen til rasteplassen så har det stanset en buss der. Det er massevis med barn der, og også Heidi er der, min lillesøsters gamle lærerinne. Hun har ikke noe utpreget rolle i drømmen min, men hun er der. Forstyrrende nok. Men poenget er altså at det sitter folk i vår sofakrok. Og tingene våre er bare delvis mellom dem lenger. Det er ikke hvilken som helst gjeng som har tatt plassene/tingene våre - det er min bror og en gjeng av hans klassekammerater. Jeg blir ikke videre overrasket, men jeg forlanger å vite hvor søren de har gjort av alle tingene våre! Mennesker kan jo ikke bare komme og ta seg til rette på den måten! Jeg har inmarri dårlig samvittighet. Jeg lot jo tingene stå alene, til tross for at det var jeg som hadde ansvaret for dem. Jeg leter etter dem. Finner sekkene våre, og to av koffertene og noe klær står på fryselageret. Jeg føler meg småpanisk. Dette var min egen feil, tenker jeg hele tiden. Og for å få utløp skjeller jeg ut min bror både opp og ned.

Så jeg er sint når jeg våkner. Jeg lurer på om dagen min tar merke av det? Jeg er egentlig fortsatt noe sint på min bror. Og på meg selv. Uten egentlig å ha gjort noen verdens ting.